Bidja´s Jippie Memoriam

Bidja's Jippie

(Sch H III IPO III Xarica's Baccus/BH Romi's Uschi

 

Lilla Jippi ble født etter en tragisk natt 3/5-06. Sammen med 3 søsken ble hun tatt i mot hos veterinæren etter at Falco døde.Hun var lita, ja faktisk den minste valp jeg noensinne hatt. Kun drøye 300 gram, så hun så ut som en micro valp spesielt i forhold til storebror som var en bamse allerede i valpekassen.

De første ukene strevd lille Jippi med å holde følge med sine søsken. Det var godt om mat, og det gjorde selvfølgelig tilværelsen lettere for den lilla. Hun utmerket seg fra første stund og da valpene begynte å ”ta form” så man tydelig at dette var en nydelig lita pie. Hun hadde et særdeles nydelig uttrykk og strålende farver, mye pels og mørke øyner.

Jippi var mindre enn sine søsken, men dette ga ikke noen problemer under oppveksten i kassa. Hun var med overalt og var minst like ivrig som de andre.

Vi besluttet oss for å beholde valpen, den peneste valp jeg noensinne hatt, uten tvil. Og med et tiltalende vesen som var åpen og tilgjengelig til alt. Dyr, mennesker og nye miljøer. Jippi møtte verden med litt naivitet og trodde alle var like glade å lykkelige som hun selv.

Under en feritur ved 10 ukers alder ble Jippi syk. Hun fikk høy feber og var slapp. Dette gikk fort over og vi trudde valpen var akkurat som før. Etter noen uker med topp-form og positiv utvikling begynte formen hennes å variere fra dag til dag. Av å til var valpen sløv og slapp, av å til helt i 100.

Ved veterinærkontroll fant de ingenting, og vi regnet med at alt var ok.

Plutselig hovnet ene fremfoten opp til enorm størrelse. Igjen ble det en tur til veterinæren som ikke kunne annet enn å konstatere betennelse i leddet og ga medisin.

Jippi ble bedre og fungert atskillig likere. Uansett dagsform var Jippi bestandig vårt lille sjarm-troll. Hun var bestandig nysjerrig på hva som foregikk rundt henne og størst i å hjelpe til med det meste. Favorittleksakene over alle andre var den vanlige huskosten. Det gikk som regel ikke lenge etter ny-innkjøp før valpen kom travendes inn på stua, men kosten i kjeften, kosterskaftet høyt til værs og halen om mulig enda høyere! Gøyalt. Om alt rundt henne ble revet med spillte ikke så stor rolle. Bare hun fikk lov å ha kosten......

Plutselig ble Jippi merkelig dårlig, hun var en dag så å si medvetsløs når vi kom fra jobb og det bar’s tvært til veterinæren. Der ble det konstatert at Jippi hadde hjernhinnebetennelse og veterinæren trudde ikke valpen skulle overleve natten...

Hun ble behandlet og tatt flere prøver på og vi måtte dra hjem med vår lilla å håpe på det beste. Vel hjemme ble formen stigende utover kvelden og allerede klokken 3 på morgenen kunne lilla Jippi gå igjen! Gjett om jeg var overlykklig. Mitt lilla troll hadde kommet seg igjennom krisen på en mirakuløs måte.

Vi dro igjen tilbake til veterinæren på morgenen og de ble meget overrasket. De hadde nesten vært sikkre på at dette skulle bli for mye for valpen og tilstanden ettermiddagen dagen før, ga ikke akkurat mye å håpe på. Igjen overrasket lilla Jippi, hun hadde minsann ikke tenkt å gi opp......

Etter prøveresultatene ble det påvist at Jippi hadde virus i kroppen og betennelse. Men ingen av prøvene kunne fortelle hvor dette kom i fra eller hva det var for noe. Hun ble testet for det meste, alt fra forgiftning, kreft, infeksjon fra flott og gud vet. Alle prøver kom tilbake med samme resultat. Betennelse i kroppen og ellers så å si ingen ledetråder.

Tiden gikk og Jippi ble større, under de kommende månederne var formen stort sett bra og vi ble flinke med å se på dagsformen hennes. Når hun ikke var særlig interessert av sin mat, var noe på gang. Plutselig en morgen våknet hun med et øre som var flere centimeter tykk og en hoven fot, men med medisin ble det kjappt bedre.

Jeg prøvd det meste mellom himmel å jord, trur jeg. Jippi var en kjempe og tenkte ikke la hovne ledd eller noe annet være i veien for henne.

Vi trente lydighet med klikker og hun var strålende flink, lettlært og villig til å jobbe, uansett dagsform. Bilen var veldig gøy å hoppe inn i, det kunne jo bety at hun fikk være med å ”jobbe” eller trene, men hun var ikke særlig lysten på å bare sitte i bilen. Da sang hun for full hals og kauket så mye den lilla kroppen fikk til..... Som regel brukte dette å fungere greit, før eller siden var det noen som følte medlidenhet og hun fikk slippe ut av bilen. Topp !!

Jippi fikk tilsetning av alt som kunne være nyttig,. i løpet av de kommende månederne ble det tatt 5 blodprøver men veterinærene var fortsatt like ”blank” og betennelsen raset fortsatt gjennom den lilla kroppen.

Lørdagen 3 mars, på sin 10 måneders bursdag ble Jippi syk. Hun var slapp, kvalm og tannkjøttet var hvitt. Lå i stort sett hele dagen frem til kvelden da hun kastet opp. Da ble hun likere igjen. Søndagen var hun så å si fin. Alt etter at dagen gikk ble hun mer å mer seg selv og når kvelden kom, var hun i storslag igjen. Mandag morgen startet med å knabbe brødskiven fra Fredrik under et ubevaket øyenblikk, dette var Jippi flink på. Det var bare å vente til gutten var uoppmerksom så var seieren hennes.... Om kvelden var Jippi med på trening og helt i 100. Vi var da sikre på at nå var hun som vanlig igjen.

Tirsdagen var Jippi slapp igjen når vi kom hjem fra jobb. Vi dro da til veterinæren som undersøkte henne og da ble det bestemt at Jippi skulle tilbake onsdag morgen for å gjennomgå en fullstendig sjekk. Flere prøver skulle taes, ultralyd og gud vet. NÅ skulle vi prøve å komme til bunns med dette, en gang for alle!!! Når vi skulle ta blodprøver om tirsdagen måtte veterinæren kjempe som en gal, det var jo nesten ikke blod i den lilla. Hun ble barbert her å der for å finne blod, og til slutt hadde veterinæren nok for tester. Stakkers lilla vennen min, hun var bra tapper. Ikke særlig lysten i å være til veterinæren, men hun likte godt å være i venteværelset, for der var det som regel andre hunder og dyr, og DET likte hun..

Vi dro hjem, fulle av håp at NÅ kanskje vi endelig kunne få svar på hvordan vi kunne få bukt med dette.

Vel hjemme ved halv 7 tiden, ble Jippi stadig dårligere. Jeg begynte direkte å dra paralleller da vi forrige år mistet Falco tragisk hjemme. Geir sa at jeg overdrev.

Like etter 9 ble Jippi enda dårligere og til slutt måtte Geir si seg enig om at dette så ille ut. Vi så raskt at dette nærmet seg slutten. Jesus, tenkte jeg. Skal dette virkelig skje igjen.......... Med min nydelige lilla jente...

Å ja, det skjedde igjen. Hun strittet i mot helt inn i det siste og kjempet som en helt. Det var helt forferdelig å være der, dette er ikke noe jeg ønsker noen å oppleve. Selv ikke en bitter fiende! Man føler seg fullstendig hjelpesløs og det føles som om hjertet blir revet ut av kroppen. Ja, det går nok ikke å beskrive.

Halv 11 tok Jippi sitt siste åndetak. Vi tok farvel og satt med et stort tomrom inne i oss. Mine tanker gikk spontant direkte til Falco, som jeg regner med tar hand om den lilla på ”de evige jaktmarkene”. Han var utrulig glad i valper og en så snerten, nydelig lita jente måtte være mitt i blinken for han, vil jeg tru.

Geir måtte dagen etter dra tilbake til veterinæren med en død valp, og veterinæren fikk seg en skikkelig sjokk ved budskapet. Dette var fullstendig uventet for han. Han beordret obduksjon og vi venter nå på resultatet fra dette. Jeg håper innerlig vi nå endelig får svar på det som plaget lilla Jippi og som tok vår kjære lilla trollunge fra oss, så altfor tidlig. Det føles utrulig urettferdig og unødvendig og dette kommer å ta tid til å bearbeide....

Farvel mitt troll, du var en utrulig valp. Den nydeligste jeg noensinne hatt, full av humør og med tillit så stor som et hav. Din glede var stor, takk for at du delte den med oss.