Lilla
Jippi ble født etter en tragisk natt 3/5-06. Sammen
med 3 søsken ble hun tatt i mot hos veterinæren etter at
Falco døde.Hun
var lita, ja faktisk den minste valp jeg noensinne hatt. Kun
drøye 300 gram, så hun så ut som en micro
valp spesielt i forhold til storebror som var en bamse
allerede i valpekassen.
De
første ukene strevd lille Jippi med å holde følge med
sine søsken. Det var godt om mat, og det gjorde
selvfølgelig tilværelsen lettere for den lilla. Hun
utmerket seg fra første stund og da valpene begynte å ”ta
form” så man tydelig at dette var en nydelig lita pie.
Hun hadde et særdeles nydelig uttrykk og strålende farver,
mye pels og mørke øyner.
Jippi var
mindre enn sine søsken, men dette ga ikke noen problemer
under oppveksten i kassa. Hun var med overalt og var minst
like ivrig som de andre.
Vi
besluttet oss for å beholde valpen, den peneste valp jeg
noensinne hatt, uten tvil. Og med et tiltalende vesen som
var åpen og tilgjengelig til alt. Dyr, mennesker og nye
miljøer. Jippi møtte verden med litt naivitet og trodde
alle var like glade å lykkelige som hun selv.
Under en
feritur ved 10 ukers alder ble Jippi syk. Hun fikk høy
feber og var slapp. Dette gikk fort over og vi trudde valpen
var akkurat som før. Etter noen uker med topp-form og
positiv utvikling begynte formen hennes å variere fra dag
til dag. Av å til var valpen sløv og slapp, av å til helt
i 100.
Ved
veterinærkontroll fant de ingenting, og vi regnet med at
alt var ok.
Plutselig
hovnet ene fremfoten opp til enorm størrelse. Igjen ble det
en tur til veterinæren som ikke kunne annet enn å
konstatere betennelse i leddet og ga medisin.
Jippi ble
bedre og fungert atskillig likere. Uansett dagsform var
Jippi bestandig vårt lille sjarm-troll. Hun var bestandig
nysjerrig på hva som foregikk rundt henne og størst i å
hjelpe til med det meste. Favorittleksakene over alle andre
var den vanlige huskosten. Det gikk som regel ikke lenge
etter ny-innkjøp før valpen kom travendes inn på stua,
men kosten i kjeften, kosterskaftet høyt til værs og halen
om mulig enda høyere! Gøyalt. Om alt rundt henne ble revet
med spillte ikke så stor rolle. Bare hun fikk lov å ha
kosten......
Plutselig
ble Jippi merkelig dårlig, hun var en dag så å si
medvetsløs når vi kom fra jobb og det bar’s tvært til
veterinæren. Der ble det konstatert at Jippi hadde
hjernhinnebetennelse og veterinæren trudde ikke valpen
skulle overleve natten...
Hun ble
behandlet og tatt flere prøver på og vi måtte dra hjem
med vår lilla å håpe på det beste. Vel hjemme ble formen
stigende utover kvelden og allerede klokken 3 på morgenen
kunne lilla Jippi gå igjen! Gjett om jeg var overlykklig.
Mitt lilla troll hadde kommet seg igjennom krisen på en
mirakuløs måte.
Vi dro
igjen tilbake til veterinæren på morgenen og de ble meget
overrasket. De hadde nesten vært sikkre på at dette skulle
bli for mye for valpen og tilstanden ettermiddagen dagen
før, ga ikke akkurat mye å håpe på. Igjen overrasket
lilla Jippi, hun hadde minsann ikke tenkt å gi opp......
Etter
prøveresultatene ble det påvist at Jippi hadde virus i
kroppen og betennelse. Men ingen av prøvene kunne fortelle
hvor dette kom i fra eller hva det var for noe. Hun ble
testet for det meste, alt fra forgiftning, kreft, infeksjon
fra flott og gud vet. Alle prøver kom tilbake med samme
resultat. Betennelse i kroppen og ellers så å si ingen
ledetråder.
Tiden
gikk og Jippi ble større, under de kommende månederne var
formen stort sett bra og vi ble flinke med å se på
dagsformen hennes. Når hun ikke var særlig interessert av
sin mat, var noe på gang. Plutselig en morgen våknet hun
med et øre som var flere centimeter tykk og en hoven fot,
men med medisin ble det kjappt bedre.
Jeg
prøvd det meste mellom himmel å jord, trur jeg. Jippi var
en kjempe og tenkte ikke la hovne ledd eller noe annet være
i veien for henne.
Vi trente
lydighet med klikker og hun var strålende flink, lettlært
og villig til å jobbe, uansett dagsform. Bilen var veldig
gøy å hoppe inn i, det kunne jo bety at hun fikk være med
å ”jobbe” eller trene, men hun var ikke særlig lysten
på å bare sitte i bilen. Da sang hun for full hals og
kauket så mye den lilla kroppen fikk til..... Som regel
brukte dette å fungere greit, før eller siden var det noen
som følte medlidenhet og hun fikk slippe ut av bilen. Topp
!!
Jippi
fikk tilsetning av alt som kunne være nyttig,. i løpet av
de kommende månederne ble det tatt 5 blodprøver men
veterinærene var fortsatt like ”blank” og betennelsen
raset fortsatt gjennom den lilla kroppen.
Lørdagen
3 mars, på sin 10 måneders bursdag ble Jippi syk. Hun var
slapp, kvalm og tannkjøttet var hvitt. Lå i stort sett
hele dagen frem til kvelden da hun kastet opp. Da ble hun
likere igjen. Søndagen var hun så å si fin. Alt etter at
dagen gikk ble hun mer å mer seg selv og når kvelden kom,
var hun i storslag igjen. Mandag morgen startet med å
knabbe brødskiven fra Fredrik under et ubevaket øyenblikk,
dette var Jippi flink på. Det var bare å vente til gutten
var uoppmerksom så var seieren hennes.... Om kvelden var
Jippi med på trening og helt i 100. Vi var da sikre på at
nå var hun som vanlig igjen.
Tirsdagen
var Jippi slapp igjen når vi kom hjem fra jobb. Vi dro da
til veterinæren som undersøkte henne og da ble det bestemt
at Jippi skulle tilbake onsdag morgen for å gjennomgå en
fullstendig sjekk. Flere prøver skulle taes, ultralyd og
gud vet. NÅ skulle vi prøve å komme til bunns med dette,
en gang for alle!!! Når vi skulle ta blodprøver om
tirsdagen måtte veterinæren kjempe som en gal, det var jo
nesten ikke blod i den lilla. Hun ble barbert her å der for
å finne blod, og til slutt hadde veterinæren nok for
tester. Stakkers lilla vennen min, hun var bra tapper. Ikke
særlig lysten i å være til veterinæren, men hun likte
godt å være i venteværelset, for der var det som regel
andre hunder og dyr, og DET likte hun..
Vi dro
hjem, fulle av håp at NÅ kanskje vi endelig kunne få svar
på hvordan vi kunne få bukt med dette.
Vel
hjemme ved halv 7 tiden, ble Jippi stadig dårligere. Jeg
begynte direkte å dra paralleller da vi forrige år mistet
Falco tragisk hjemme. Geir sa at jeg overdrev.
Like
etter 9 ble Jippi enda dårligere og til slutt måtte Geir
si seg enig om at dette så ille ut. Vi så raskt at dette
nærmet seg slutten. Jesus, tenkte jeg. Skal dette virkelig
skje igjen.......... Med min nydelige lilla jente...
Å ja,
det skjedde igjen. Hun strittet i mot helt inn i det siste
og kjempet som en helt. Det var helt forferdelig å være
der, dette er ikke noe jeg ønsker noen å oppleve. Selv
ikke en bitter fiende! Man føler seg fullstendig
hjelpesløs og det føles som om hjertet blir revet ut av
kroppen. Ja, det går nok ikke å beskrive.
Halv 11
tok Jippi sitt siste åndetak. Vi tok farvel og satt med et
stort tomrom inne i oss. Mine tanker gikk spontant direkte
til Falco, som jeg regner med tar hand om den lilla på ”de
evige jaktmarkene”. Han var utrulig glad i valper og en
så snerten, nydelig lita jente måtte være mitt i blinken
for han, vil jeg tru.
Geir
måtte dagen etter dra tilbake til veterinæren med en død
valp, og veterinæren fikk seg en skikkelig sjokk ved
budskapet. Dette var fullstendig uventet for han. Han
beordret obduksjon og vi venter nå på resultatet fra
dette. Jeg håper innerlig vi nå endelig får svar på det
som plaget lilla Jippi og som tok vår kjære lilla
trollunge fra oss, så altfor tidlig. Det føles utrulig
urettferdig og unødvendig og dette kommer å ta tid til å
bearbeide....
Farvel
mitt troll, du var en utrulig valp. Den nydeligste jeg
noensinne hatt, full av humør og med tillit så stor som et
hav. Din glede var stor, takk for at du delte den med oss.
