Sch H III IPO III Xarica's Baccus

Vår snille, sprudlende gla’ gutt er borte.

Helt ufattelig egentlig. Baccus har i løpet av sin livstid aldri vært syk ! Så det å miste han kom fullstendig som en sjokk for oss begge. Han skulle snart fylle 6 år, og burde vært på toppen av sin livsbane. Slik ble det altså ikke……

Noe så trivialt som en bronkitt utviklet seg til en lungebetennelse som veterinærene ikke klarte å bote.

Baccus var en utrolig herlig hund. Først å fremst hadde han et virkelig vinnende vesen. Han var vår gla’ gutt, lykkelig uansett hva man foretok seg med han. Han likte seg best på treningsbanen når det var gr. C – her kunne han leke og kødde så mye han bare orket. Og det gjorde han !

Geir og jeg byttet hund i 2006, og dette var noe Baccus trivdes med. Han ble ”mammas gutt”. Til tross for sitt milde vesen kunne han også være en meget bestemt herremann. Det gikk ikke å ”tvinge” Baccus til å gjøre noe han ikke ville. Da meldte han bare pass og bare kikket med sitt stødige blikk. Dette har jeg IKKE tenkt ! Ja, han kunne definitivt være både sta og egen, men uansett, bestandig like sjarmerende, med loggrende hale og milde brune øyne.

Han fikk sine meritter Sch H III og IPO III og tok i 2008 Cert på bruksbanen, faktisk samme helg som han tok cert i utstillingsringen og fikk HP i avlsklasse. Dette er han ALLENE om i Norge.

I utstillingsringen trivdes Baccus best på de store banene, der man kunne løpe, løpe, løpe og løpe. Her var han i sitt ess ! Beste plasseringer var på SSM 07 der han ble V19 av 73 påmeldte hunder og på SSM 08 der han ble V5 av 59 påmeldte! Han fikk 2 Cert, og til tross for at vi prøvd å få et siste NKK cert, ble det reserve CACIB og noen 2:e plasser isteden for det siste etterlengtede, nødvendige certet for å bli champion.

Baccus levde sitt liv sammen med vår tispe ”Lubba”. Disse to hengt sammen i vått og tørt. De kompletterte hverandre perfekt. Lubba med sitt eksplosive temperament, Baccus med sin fart og sin stødighet. Disse to kunne springe om kapp i timer. De kunne også finne seg en pinne og stå i hver sin ende å dra hvor lenge som helst, alltid uten å krangle. Baccus tolererte det meste fra Lubba. Hun som var som lynet å gjøre ifra seg på plenen så snart de fikk komme ut. Sen lå hun å jaktet på Baccus som var litt mer nøysom hvor han gjorde ifra seg. Dette syns Lubba var moro – da kunne man jo ”hoppe bukk” på stakkers Baccus når han var opptatt. Hvilken kjempe lek !

Ja, det er ikke bare Geir og jeg som vil savne vår go’ gutt – Alle våre hunder vil savne sin livskamerat og lekekompis. Det er helt sikkert!

Under sitt korte liv så ble Baccus far til 5 valpekull. Litt synd at det ikke ble flere, men vi er i alle fall kjempefornøyde og stolte over Baccus sine avkom. Han preget sine valper med sine flotte farver og fremfor alt sitt glimrende temperament og sin livsglede.

Det er ufattelig trist at vi måtte si farvel av vår elskede venn. En sykdom som vi aldri kunne drømme av skulle kunne få et slikt resultat. Hvordan dette kunne skje, er for oss like tragisk som uforståelig. Vi venter nå på svar fra obduksjonen, ikke for at vi skal kunne få vår kjære Baccus tilbake, men for å kunne få svar på hvorfor.

At Baccus var en sjarmør er det vel ikke noen tvil om, tusen takk til dere som uttrykt sympati over vår forlust og til alle som felt en tår over vår stjerne.

Regner med at Baccus er i de evige jaktmarkene og springer ”tulling” med sin lilla datter Jippi som har var så glad i……

Du er dypt savnet her i alle fall, tapet av deg har satt igjen et stort TOMROM !!!!

Gla i deg, vår lille gutt !!!! STOR KLEM FRA HELE FAMILIEN